4 Comments

Salman Al-Farisi (رضي اللّه عنه ) – en ekte sannhetssøker

salman al-farisi

Imam Ahmed skrev i hans Musnad, hadith-nummer 23737:

Ya’qub fortalte oss og sa: Min far fortalte meg, fra Ibn Ishaq som sa: ‘Asim bin ‘Umar bin Qatadah Al-Ansari fortalte meg, fra Mahmud bin Labeed fra ‘Abdallah bin ‘Abbas(رضي اللّه عنه ) at han sa:

Salman Al-Farisi (رضي اللّه عنه )fortalte meg hans fortelling (om hvordan han kom til islam) med hans egen munn.  Han sa:

«Jeg var en mann fra Persia og kom fra en landsby som het Jayy. Min far var en høvding i landsbyen og han elsket meg mer enn alle skapningene til Allah. For den grunnen, holdte han meg hjemme, på samme måte som unge jenter ble holdt innendørs. Jeg begynte å fordype meg i Majosiyah-religionen[1] helt til jeg ble vokter av ilden som vi tilba. Min oppgave var å se at flammene av brannen forble påtent og at det ikke gikk ut for en enkelt time.

Min far eide en stor hage eller gård hvor han drev å bygge en del bygninger og han var veldig opptatt med det. Men en dag sa han til meg: O kjære sønn, jeg er veldig opptatt i dag, så gå og se etter gården.” Og han ga meg et par oppgaver.

På vei til gården, passerte jeg en kristen kirke og stemmene på bønn tiltrakk min oppmerksomhet. Jeg visste ikke noe om kristendom eller om tilhengerne av noen annen religion, for min far holdte meg i huset vekk fra folk. Da jeg hørte stemmene til de kristne gikk jeg inn i kirken for å se hva de drev med. Jeg ble imponert over deres måte å be og følte meg tiltrukket til deres religion. Ved Gud, sa jeg, dette er mye bedre enn vår religion som vi holder fast på. Og ved Gud, jeg ble sittende med dem inntil solnedgangen og glemte oppgavene far ga meg. Før jeg gikk hjemover spurte jeg dem: Hvor kom denne religionen opprinnelig fra? De svarte meg: Den kom opprinnelig fra Sham[2]-området.

Jeg gikk tilbake til faren min og han hadde sendt folk for å lette etter meg fordi han var bekymret.  Når jeg kom hjem igjen, sa ham til meg: O min kjære sønn, hvor har du vært? Har du gjort det som jeg ba deg om? Jeg svarte: O kjære far, jeg gikk forbi folk som ba i en kirke og jeg ble imponert av det jeg så i deres religion. Og ved Gud, jeg ble hos dem helt inntil solnedgang. Da sa ham til meg: O kjære deg, du vet sikkert at det er ikke noe godt i deres religion.

Din og dine forfedres religion er mye bedre enn dette. Jeg svarte: Nei, rett og slett ikke! Ved Allah, deres religion er mye bedre enn våres. Når jeg sa dette, ble han redd og da satt han fotlenker på føttene mine og fengslet meg inne i huset.

Jeg klarte å sende en beskjed til noen av de kristne hvor jeg sa: Hvis noen kristne forretningsmenn fra Syria ankommer landsbyen så informer meg snarest om dem. Etter en stund sa de til meg at de hadde ankommet landsbyen.  Jeg sendte dem en beskjed igjen hvor jeg sa: Når de er ferdig med sitt i landsbyen og skal tilbake til hjemlandet sitt, så informer meg om det også.  Når de forretningsmennene skulle rette kursen mot Syria, løsnet jeg fotlenkene som lenket føttene mine fast og jeg reiste med dem helt vi nådde Syria.

Når vi ankom Syria, spurte jeg: « Hvem er den mest kunnskapsrike i denne religion blant dere? De svarte: Det er biskopen i den kirka der. Så jeg gikk til ham og sa: Jeg er glad i denne religionen og jeg ønsker å bli hos deg for å tjene deg i din kirke, lære fra deg og kunne be med deg. Han sa til meg: Bare kom inn du! Så jeg slo meg ned hos ham, men etter hvert fant jeg ut at han var et dårlig menneske. Han pleiede å oppfordre folk til å gi for Guds skyld og folk ga bort det de kunne. Men istedenfor å gi det til de fattige, tok presten nesten alt folk ga bort i hans egen lomme. Han hadde samlet en stor formue som han gjemte i syv kister fulle av gull og sølv. Jeg hatet ham så mye på grunn av det han gjorde.

Det gikk ikke lang tid før han døde. Da folket samlet seg for å begrave ham, benyttet jeg den anledningen og sa til dem: O Folk! Han her var en dårlig mann, skal jeg si dere. Han pleiede å oppfordre dere til å gi almisser, men når han fikk det fra dere så gikk alt til hans lomme og han ga ingenting av det til de fattige. Da sa de til meg: Har du noe bevis på hva du sier?  Jeg sa til dem: La meg vise dere skattekammeret hans. De sa til meg: Ja, vis oss den, er du snill! Jeg viste dem det skattekammeret og de tok ut syv kister fulle av gull og sølv. Når de så dette med deres egne øyne sa de: Ved Gud, vi skal aldri begrave ham. De tok ham derimot og korsfestet ham før de steinet ham. Deretter valgte de en ny biskop for kirken.

Salman sa: Jeg har aldri sett en man lik ham. Han avsto fra lyster og fristelser, han lengtet etter det hinsidige og var engasjert i tilbedelse dag og natt. Jeg likte ham så inderlig på en måte jeg aldri har likt en person før. Jeg var sterkt viet til ham og var i hans selskap i lang tid. Når han lå på dødsleiet, sa jeg til ham: O du! Jeg levde hos deg og likte deg på en måte jeg har aldri likt en person før, men nå går du døden i møte. Dette er noe som Gud har bestemt for deg. Så hvem vil du anbefale meg å følge etter deg? Og hva bør jeg gjøre? Da sa ham til meg: Min kjære sønn! Ved Gud, jeg vet dessverre ikke om noen som følger den veien som jeg følger. Mange mennesker har mistet veien nå til dags. De har forlatt det meste fra den sanne religionen og byttet den med noe annet.  Men jeg vet om en mann i Mosul[3] som heter det og det. Han følger heldigvis den sanne veien som meg, så du burde henvende deg til ham. Etter at han døde, begravde vi ham og jeg gikk for å møte den andre presten i Mosul.

Når jeg kom frem til ham, sa jeg til ham: O du! Mannen som jeg lærte fra, anbefalte meg at jeg burde komme hos deg etter hans bortgang for å lære fra deg, for du følger den samme veien som ham. Da sa han til meg: Så bli hos meg vel! Så jeg bodde hos ham og han var like god som hans forgjenger. Men det tok ikke så lang tid før han også gikk døden i møte. Når han lå på dødsleiet sa jeg til ham: O kjære deg! Min forrige lærer hadde rettledet meg til deg før han døde fordi du fulgte samme vei som ham. Men nå ser du at du møter snart det Gud har bestemt for deg, så hvem vil du anbefale meg etter din bortgang? Og hva bør jeg gjøre? Han svarte: Hør nå her barnet mitt! Ved Gud, jeg vet ikke om noen som jeg kan anbefale deg unntatt en mann i Nusaybin[4] og han heter det og det. Så gå til ham etter min bortgang og lær fra ham.  Etter hans begravelse, pakket jeg sakene mine og reiste til Nusaybin for å møte mannen i Nusaybin.

Når jeg ankom Nusaybin, gikk jeg for å møte ham. Jeg fortalte ham alt det min forrige lærer sa og jeg sa til ham at han anbefalte meg at jeg skulle bo hos ham og lære fra ham. Da sa han: Bli hos meg da vel! Jeg slo meg ned hos ham og fant han for å være like godhjertet og gudfryktig som hans to forgjengere. Et godt menneske var han også. Men ved Gud, døden kom over ham også. Da sa jeg til han før han døde: O kjære deg! Min første lærer sendte meg til min andre lærer som videre sendte meg til deg, men nå skal du dø snart så hvem vil du anbefale meg etter deg? Og hva skal jeg gjøre? Han sa: Kjære sønn! Ved Gud, det er ingen som følger vår vei som jeg kan anbefale deg, unntatt en mann i ‘Ammoriyyah[5]. Han følger den samme veien som oss. Så om du ønsker det, så møtt ham og lær fra ham.

Jeg reiste til ‘Ammoriyyah etter hans begravelse for å møte min neste lærer. Jeg møtte ham og fortalte ham min historie. Da sa ham til meg: Slå deg ned hos oss da vel! Jeg bosatte meg hos ham og fant ham for å være like rettskaffen som hans forgjengere. I løpet av den tida, begynte jeg å jobbe og skaffet meg etter hvert en del sauer og kyr.  Men det tok ikke så lang tid før han også sto overfor det som Gud hadde bestemt for ham, nemlig døden. Når hans tid var nær, sa jeg til ham: O kjære deg! Jeg var med min første lærer som sendte meg til min andre lærer som videre sendte meg til min tredje og som videre sendte meg til deg, så hvem vil du sende meg til etter deg? Da tok han til orde og sa til meg: Mitt barn! Jeg sverger ved Gud. Det er ingen som følger vår vei som jeg kunne sende deg til. Men nå har tiden kommet nær for den etterlengtede Profeten som skal bli sendt med den samme religionen som Ibrahim (fred være med ham) hadde. Han vil dukke opp blant arabernes land og vil flykte til en by som ligger mellom to sorte fjellkjeder (Medinah) og den byen han skal til, er omringet av palmetrær. Han skal ha på seg tegn som er gjenkjennelige, som er:

v   Han vil spise fra det han får som gave og ikke fra Sadaqah (almisse).

v  Mellom hans skulder ligger seglet av profetskap, et tegn som viser at han er den siste profeten.

Så hvis du kan reise til det området han skal flykte til så bør du gjøre det. Etter det døde ham (presten i ‘Ammoriyyah) og vi begravde ham.

Etter hans bortgang ble jeg boende i byen så lenge Gud ville at jeg skulle bo der. En dag, kom en gruppe forretningsmenn fra Kilab-klanen. Jeg sa til dem: Kan dere ta meg til arabernes land og jeg vil gi dere alt det jeg eier av kyr og sauer for det? De sa: Jo, det kan vi sikkert. Jeg ga dem det som vi hadde avtalt om og jeg fikk være med dem. Men når vi ankom Wadi al-Qura[6] brøt de avtalen og solgte meg til en jødisk mann som en slave. Jeg ble hos ham og jeg så meg rundt i byen og så at det var mange palmetrær rundt omkring i byen, og dette fikk meg til å håpe at jeg hadde ankommet byen som min siste lærer beskrev til meg. Men jeg var fortsatt i tvil om det kunne være den byen han mente.  En dag, når jeg jobbet hos min eier, kom hans fetter fra Banu Qurayzah fra Medina på besøk. Min eier solgte meg videre til hans fetter og han tok meg med ham til Medina. Ved Gud, med en gang jeg så byen, gjenkjente jeg den fra de beskrivelsene min siste lærer hadde fortalt meg om. Så jeg oppholdt meg der og Gud sendte Hans sendebud på den tida. Han bodde i Mekka en god stund og jeg fikk ikke vite noe om hans ankomst fordi slavearbeidet gjorde meg alltid opptatt og jeg fikk ikke av den grunnen, vite hva som skjedde rundt omkring i landet.

Etter en stund flyktet Profeten fra Mekka til Medina. Ved Gud, den dagen var jeg oppå et palmetre som tilhørte min mester og arbeidet mens han var sittende rett ved siden av treet.  Plutselig så kom hans fetter løpende og sa: Måtte Guds forbannelse være over sønnene til Banu Qaylah[7]! Ved Gud, de har samlet seg i dag ved Quba[8] for å ta imot en mann fra Makka som påstår at han er en profet. Når jeg hørte dette, ble hele kroppen min gjennomstrømt av frysninger. Det førte til at jeg nesten mistet taket på treet og jeg skulle nesten falle på hodet av min mester. Jeg klatret fort ned igjen og kom løpende mot hans fetter og spurte ham: Hva var det du sa.. Hva var det du sa? Mesteren min slo meg hardt og sa: Hva har du med saken å gjøre du? Gå tilbake til ditt arbeid! Jeg sa til ham jamrende: Nei ..det er ingenting! Jeg ville bare forsikre meg om det han sa.

Jeg hadde spart en del ting og ventet til at mørket falt over byen slik at jeg kunne besøke Guds sendebud. Når kvelden kom, gikk jeg til ham i Quba, inn i det huset Profeten oppholdt seg i og sa:
“Jeg har hørt at du er en gudfryktig mann, og at du har følgesvenner med deg som er fremmede og er i nød. Her er noe fra meg som Sadaqah. Jeg tror at dere fortjener dette mer enn andre.”
Da sa Profeten (ﷺ) til følgesvennene: Spis, dere! Men han selv spiste ikke noe av det. Jeg sa inni meg: Dette er det første tegnet. Jeg gikk tilbake og samlet igjen noe som jeg kunne gi ham, neste gang. Imellom tiden flyttet Profeten til Medina og jeg gikk bort til ham og sa: Jeg merket at du ikke spiser noe fra Sadaqah, men nå har jeg en gave til deg.  Av denne gaven, spiste både han og hans følgesvenner. Jeg sa inni meg: Dette er det andre tegnet.

En dag kom jeg til ham mens han var på en begravelse i Baqi’-gravlunden[9]. Det var begravelsen til en av hans følgesvenner. Han hadde på seg to plagg og satt blant hans følgesvenner. Jeg gikk til ham og hilste. Nå var jeg på søken etter merket som min siste lærer fortalte meg om og begynte å se nøye på ryggen til Profeten. Når Profeten (ﷺ) så at jeg var på søken etter noe som hadde blitt beskrevet til meg om ham, tok han av kappen fra hans rygg. Når jeg så profetenes segl merket, begynte jeg å gråte av glede og jeg omfavnet ham. Og da sa ham til meg: Snu deg! Jeg snudde meg og begynte å fortelle ham hele historien slik jeg forteller den til deg, O Ibn ‘Abbas. Og han ville også at jeg skulle la hans følgesvenner høre den historien også. Etter det ble Salman opptatt med slavearbeidet og han mistet både Badr og Uhud.

En dag kom Profeten (ﷺ) og sa til meg: O Salman befri deg selv!  Så jeg lagde en kontrakt med min mester og spurte ham om hvor mye jeg skulle betale for min frihet. Jeg måtte plante for ham 300 palmetrær og betale 40 uqiyah[10] i tillegg.  Når Profeten (ﷺ) hørte dette, vendte han seg til følgesvennene og sa: Hjelp deres bror dere! Folk begynte å gi det du kunne av palmetrær. Noen ga 30 små palmetrær, andre ga 20, andre ga 15, og ande ga 10. Så alle kom med det de hadde råd til. Til slutt fikk jeg 300 små palmetrær som jeg kunne plante for min mester. Da sa Profeten (ﷺ)  til meg: Gå du O Salman og grav huler hvori de skal plantes. Når du er ferdig med det, kom til meg og jeg vil plante dem alle med mine egne hender.  Jeg gjorde det han ba meg om og jeg fikk hjelp av mine venner. Når vi hadde gravd alle hullene informerte jeg fra Profeten (ﷺ) om det. Jeg tok med Profeten (ﷺ) til hagen og han begynte å plante dem en etter en med hans egne hender, mens vi holdt de små palmetrærne foran ham.  Jeg sverger ved Han som holder min sjel i Hans hånd, ikke et eneste palmetre tørket ut eller døde. Det første kravet for min frihet var oppfylt. Plantene var plantet men det som gjensto igjen, var å betale pengene.

Profeten (ﷺ) fikk en gang en eggformet gjenstand i gull fra noen som hadde fått det som krigsbytte. Etter å ha fått den gjenstanden, tok han til orde og sa; Hva har skjedd med han perseren som ville befri seg? Noen gikk da for å kalle meg og han sa til meg når jeg kom: Salman, ta dette og betal det som er igjen!  Jeg sa til ham overrasket: O Allahs sendebud, hvordan kan dette nedbetale alt som er igjen? Han gjentok igjen det han sa: Ta dette, og Allah vil hjelpe deg med å nedbetale det som er igjen. Så jeg tok det og veide det. Ved Han som har min sjel i Hans hånd, den veide akkurat 40 uqiyah. Og dermed kjøpte jeg tilbake min frihet. Jeg deltok i Khandaq-slaget[11] med Profeten (ﷺ), og fra den dagen mistet jeg aldri et slag hvor han deltok.[12]


[1] Al-majusiyah ( المجوسية): Zoroastrismen er en gammel persisk religion. Ild-tilbedelsen er en sentral del av denne religionen eller et viktig symbol hos dem.

[2] Sham: et stort område i Midtøsten som inkluderer Syria, Libanon, Jordan og Palestina. På norsk og en del andre språk så kalles dette område for Levanten.

[3] Mosul: en by i nord-Irak og er i dag Iraks nest største by etter Baghdad.

[4] Nusaybin: var en oldtidsby i sør-Anatolia, er i dag en by på grensa mellom Syria og Tyrkia.

[5] ‘Ammoriyyah: var en oldtidsby i Frygia i Lilleasia, byen ligger i dag i ruiner nær landsbyen Hisarköy i Tyrkia.

[6] Wadi al-Qura: eller Al-Qura-Dalen var en landsby i Saudi Arabia.

[7] Banu Qaylah: en klan som hadde bosatt seg i Medinah. Klanen ble delt i to deler: Aws og Khazraj. De ble kalt for Ansar, hjelperne, for det var dem som mottok Profeten(ﷺ) og alle som flyktet til Medina, også kjent som Muhajirun.

[8] Quba: var en landsby like utenfor Medina.

[9] Jannatul Baqi’: en velkjent gravlund i Medina. Der finner man mange sahaba og ulama begravd.

[10] Uqiyah: en gammel målestokk brukt av araberne. 1 Uqiyah = 33.85 g, da er 40 uqiyah  = 1354 g = ca.1,3 kg.

[11] Khandaq-slaget eller Ahzab-slaget er det største og siste slaget organisert av avgudsdyrkene fra Mekka mot Profeten (ﷺ) og muslimer. De hadde klart å samle en stor allianse på 10.000 menn som beleiret Medina i flere uker. Salman hadde en viktig rolle i denne krigen for det var ham som foreslo at det skulle graves vollgraver omkring Medina for å beskytte muslimer fra fienden.  Profeten (ﷺ) og følgesvennene gravde vollgravene og fienden kunne ikke komme seg til Medina takket være denne taktikken av Salman. Allah reddet de troende fra denne store hæren av avgudsdyrkene ved å sende en sandstorm som tvunget dem til å flykte slik det blant annet berettes i sura 33 og i hadithene. Denne krigen tok sted i det femte året etter hijra, noe som tilsvarer år 627 i følge den gregorianske kalenderen.

[12] Musnad Ahmed: 23737 og vurdert som hasan av Sh.Shu’ayb og andre i deres gjennomgang av Musnad Ahmed.

4 comments on “Salman Al-Farisi (رضي اللّه عنه ) – en ekte sannhetssøker

  1. wooow! eller burde jeg si: subhannallah? Jeg har hørt denne historien før men jeg har på en måte ikke fått i meg hele detaljene utrolig..de som levde før oss hadde virkelig religionen faster og mer kjært enn oss i dag. Subhannallah! Virkelig flott blogg du har her, bror, marshallah. De fleste bloggere skriver ting som: skoene mine, siste nytt, skolen suger, jeg hater livet, mine nye designer sko! – alt er på en måte en annonse hvor du annonserer hvordan livet til andre burde være på grunnlaget av ditt egen. Men her lærer jeg faktisk noe annet enn sko! haha
    forsett å legge ut sånne historier de er fantastiske, jeg føler jeg lærer mye mer og får en eksempel på hvordan jeg burde være.
    Keep the good work. and may Allah make us learn more about our beutiful religion ( al-Islam.)

    • Det var en glede å lese din kommentar. Takk for at du oppmuntrer oss til å fortsette dette. Og inshaAllah med Allahs hjelp så kommer denne bloggen til å innholde vidunderlige og lærerike historier om de virkelige forbildene som enhver av oss må se opp til. Igjen jazakumllah khayran for det du skrev og Ameen til din du’a.

  2. SUBHANALLAAH jazakallah kheir ☺ denne historien var veldig imponert, håper det blir mange av disse historiene på norsk. slik at vi kan nytte.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: